Nattorientering

Tirsdag var det BSK-by-nite.
Onsdag var det KKC SEX.
Fredag avsluttes høstens natting med fellesstart.

Nattorientering er ikke som det engang var. Som student har nattcuper paradoksalt nok vært høstens lyspunkt. Det er det ikke lenger.

Det som var et lyspunkt er nå blitt lange rekker av lys. Det er ikke sært lenger, det er blitt noe alle ønsker å være med på. Det er ikke vanskelig lenger, det er alltid en annen som skal til samme post.

Det er heller ikke vilt, vakker og rått lenger, for om løperen foran deg tryner i myra, så hopper du enkelt unna. Før lønte det seg med vakre kunstpauser for å finne frem. Man kunne faktisk tjene tid på å stå stille. Nå er det blitt mas og jag. Det eneste som teller nå er å komme først. Kunsten er borte og tilbake står nattorientering som en flombelyst og masete massemønstring.

Sporten vår, orienteringen, er kommet i andre rekke. Bakerst i køen. Det viktigste nå er å komme først og å være synlig. Enda et paradoks.

Jeg er bare en ung gutt, og bruker fraser som: "Nattorientering er ikke som den en gang var". Det er faen meg så sinnsykt trist ass.

Nattorientering er ikke lenger vanskelig, sært, vakkert eller rått. Det er blitt noe alle kan delta på. Det er blitt noe hvilken som helst kløne kan klare. Det er blitt kamp om startplassene, og på startstreken blir man blendet av andre deltagere med enda bedre utstyr.

Det er rett og slett blitt for mye virak for en orienteringsløper som kun ønsker seg et lysPUNKT i høstmørket. Ikke en idrett for massene.

Avslutter med et sitat fra en av Norges aller beste orienteringstrenere, Dag Amundsen:

"Det har ikke noe å si hvor mange som kommer. Det som betyr noe er hvor fornøyde de som faktisk kommer er."